Underlag dempes, stein og røtter fjernes og lekeapparater består ikke sikkerhetskontrollen. Det vil Ellen B. Sandseter gjøre noe med.
- Barn vokser på å finne egne grenser, sier Ellen B. Sandsæter.
Foto: Trine Jonassen.
Tendensen er klar. På få år har vi gått fra å sykle uten hjelm til å ha hjelmen på overalt. Satt på spissen, men ikke langt fra sannheten.
Førsteamanuensis Ellen Beate Sandseter har så langt viet sitt yrkesaktive liv til å snu trenden.
– Ved å fjerne all form for risiko rundt barna, får vi barn som ikke selv klarer å vurdere om isen er trygg eller om greina holder. Et risikofritt miljø virker mot sin hensikt og skaper utrygghet på sikt, sier Sandseter.
Vokser på trær
Ellen B. Sandseter har skrevet doktorgrad om emnet og medforfattet læreboka «Kroppslighet i barnehagen». Hun har sitt daglige virke ved Dronning Mauds minne Høgskole og satser på å uteksaminere flest mulig førskolelærere med guts til å la barn være barn på egne premisser.
Likevel ser hun hvor vanskelig det er å la barn gli rundt på isen og henge høyt i et tre når du er satt til å ta vare på det kjæreste foreldrene har.
– Det er svært vanskelig å gå på tvers av foreldrene når de sier klart i fra at dette og dette får ikke mitt barn lov til. Men så ser de ansatte i barnehagen at nettopp dette barnets selvtillit vokser ved mestring. Det være seg å klatre i trær, ake ned en bakke eller lære å kjenne nøyaktig hvor glatt isen egentlig er. Barn blir ikke tryggere av å bli holdt tilbake. Tvert imot kan overbeskyttelse gi engstelige barn som ikke vet hvordan de skal håndtere miljøet rundt seg når det ikke er noen der og passer på.
Forsiktighet fra kontinentet
Sandseter mener tendensen kommer fra andre land i Europa og blir gjerne pålagt av engstelige foreldre og en stadig strengere lekeplasskontroll. Hun håper likevel at det norske bondevettet rekker å slå inn før det går for langt.
– Vi skal holde oss til sikkerhetsforskriftene, men det må være lov å bruke hodet. Vi utdanner mange pedagoger hos oss, så det er jo håp, sier Sandseter med glimt i øyet.
Løsningen ligger i å invitere til felles møte med foreldre og ansatte.
– Både foreldre og ansatte trenger kunnskap slik at vi setter ungene bedre stand til å takle livet. Og ikke minst trenger barnehagen god, faglig kunnskap om barns risikovurdering. Når det blir satt på dagsorden ser folk at dette er logisk, mener Sandseter.
Bomullsbarna
Hun kaller dem bomullsbarna. Den oppvoksende generasjonen lever i et samfunn som bærer dem fram på puter slik at slipper å føle frykt, kulde, sult, spenning og glede.
– Det er vel ingen av oss som ønsker at barna skal leve et innpakket liv i følelsesmessig nummenhet. Barn er spenningssøkende og vil alltid flytte grenser for hva som er lov. Jo flere begrensninger du setter for barnet, jo mer vil det bruke fantasien for å flytte dem. Og tro meg, jeg har sett flere eksempler på at de klarer akkurat det, smiler Sandseter.
Og får hun det som hun vil, blir det opp til de ansatte i barnehagen å foreta risikovurderingene på vegne av barna. Ikke en ekstern lekeplasskontroll som kommer på besøk en gang i året.
– Dette gjør de ansatte hver dag automatisk. Det er de som har den daglige omsorgen for barna våre. Som kjenner hver enkelt og vet hva de mestrer og ikke mestrer. Vi må gi de ansatte den kompetansen de trenger for å evaluere sikkerheten fra dag til dag. Vi må få i stand egne internkontroller og bygge opp kompetansen innenfra.
Sandseter rynker panna.
– Ellers ender vi opp med unger som ikke aner hva de kan. Hvor mye de kan.
Hun smiler.
– Har du ikke hørt det? Robuste barn vokser på trær.