Er en dårlig magefølelse grunnlag for bekymring for et barn?
Godt lederskap viktig. - De som har erfaring med å melde saker til barnehvernet sier det er godt å ha en tydelig styrer, som tar skyld og ansvar når man står midt i en situasjon med foreldre, sier Elisabeth Walsøe Lehn.
Foto: Frode Antonsen
Det er spørsmålet Elisabeth Walsøe Lehn — styrer og eier av Jonashaugen barnehage i Melhus — reiser i sin masteroppgave.
Hun har intervjuet ansatte i barnehager med ulikt utgangspunkt, og fellesnevneren er at bekymringsmeldinger ofte starter med en udefinerbar følelse av at «det er noe med dette barnet» hos en ansatt.
Forskningen hennes har resultert i en modell med fire faser, hvor den første fasen er prosessen med å komme seg fra vond magefølelse til en konkret bekymring.
– Det kan være en bekymring for et barn som avviker fra normal utvikling, viser adferdsendring, er utrygg, viser tegn på vanskjøtsel eller åpenbare tegn på vold eller overgrep, sier Walsøe Lehn.
– Men det kan også være en bekymring for en voksen i forhold til samspill med barnet sitt, kommunikasjonen med barnehagen, psykiske problemer, rus, vold eller seksuelle overgrep, fortsetter hun.
I arbeidet hvor barnehagen går fra en «kollektiv magefølelse» til en konkret bekymring peker Walsøe Lehn på at den største utfordringen ligger i gråsonesaker med svake og diffuse tegn. Disse krever god tid til kartlegging og observasjon.
Det neste steget er valg av tiltak. Her trekker hun blant annet frem foreldresamtaler og veiledning, samt kompenserende tiltak for barnet.
Til sist ender bekymringen enten som melding til barnevernet, melding til pp-tjeneste, helsestasjon eller andre instanser, avsluttet sak (sjelden) eller at man må ta et steg tilbake og gjøre flere tiltak før man går videre.
– Det store dilemmaet er hva som er barnets beste. Det sier alle informantene mine at de strever med, sier Walsøe Lehn.
Modellen hun har utarbeidet kan illustreres slik:
NB: Klikk på modellen for bedre oppløsning.
