Vi har fått makspris i barnehage i Norge, og barnehageplasser til mange flere barn i det siste. Vi har også fått retningslinjer for økonomisk likebehandling av barnehager. I 2011 har vi fått såkalt full barnehagedekning – i alle fall for barn som er født tidlig på året. 

Vi har i tillegg vært gjennom en av de største finansreformene i Norges historie, der staten har skjøvet fra seg finansieringsansvaret av barnehagene og overlatt det til kommunene. Alle barnehager – både kommunale og private – mottar nå sine offentlige tilskudd i sin helhet fra kommunen. Dette betyr at over 400 rådmenn og kommunestyrer fritt kan prioritere hvor høyt de verdsetter barnehagen.

Som mange av oss har forventet, har det blitt enorme forskjeller mellom kommunene i henhold til kommunale tilskudd i 2011. Dersom barnet ditt går i en barnehage i en kommune som prioriterer barnehage lavt, og flytter til en kommune som prioriterer barnehage høyt, kan forskjellen være så stor som 90.000 kroner per år i tilskudd per barn mellom disse kommunene. Dette er så stor forskjell at det er helt umulig at kvaliteten på barnehagen kan være i nærheten like god i disse kommunene. Vi snakker nesten om å drive barnehage til halv pris i den ene kommunen.

Tilbake til øremerking

Lokaldemokrati er kanskje best i mange sammenhenger, men når det gjelder barnehager som skal drive med tilnærmet samme kvalitet over hele landet, er det meget betenkelig at man har overført et slik enormt viktig og stort finansansvar til folkevalgte i kommunene landet over.

Noen rundt meg sier: ”Dag Olav – nå må du gi opp! Rammeoverføring er kommet for å bli. Lær deg å leve med det!"

”En politiker sa derimot engang til meg: Et politisk vedtak gjelder bare inntil det blir erstattet av et nytt."

Jeg velger å forholde meg til det siste – og håper på at våre politikere tar til fornuft og gjeninnfører øremerkede tilskudd, noe jeg tror mange innenfor skoleverket også holder med meg i.

Etter 01.01.11 har også full barnehagedekning og rett til barnehageplass blitt et interessant tema. Ved årets hovedopptak av nye barn fikk man i min hjemkommune, Steinkjer, til såkalt full barnehagedekning – riktig nok bare dersom man ser på barn født før 31.08.10.

Politikerne klapper seg fornøyd på brystet – mens virkeligheten i dag er at det står 90 barn på venteliste, uten barnehageplass. Mange kan bli tvunget til å søke permisjon uten lønn fra jobben for å være hjemme med sitt barn. Fordi dagmammaer finnes knapt lenger, det tilbudet har vi jo fjernet ved hjelp av nettopp tilnærmet full barnehagedekning og makspris.

Årsaken til at kommunen ikke tar inn disse barna, er at de selv ikke får ikke tilskudd for dem gjennom rammetilskuddet. Dette er, etter min mening, en feilaktig, utspekulert politikk for å spare penger i staten, etter rammeoverføring ble gjennomført. Kommunene må likevel utbetale tilskudd til private barnehager, noe som setter kommunen i et økonomisk uføre.

Ført bak lyset

Slik jeg ser det har staten lurt kommunene inn i en felle. De fleste som forstår seg på makroøkonomi i landet, har hele tiden sagt at barnehagesektoren har vært underfinansiert. Nå har staten videresendt problemene – med det samme tilskuddet. Staten må ha spart mye penger i det siste, etter som de heller ikke betaler ut tilskudd for de aller minste barna lenger. Inntil i år har man nemlig fått samme tilskudd fra staten for et barn født før og etter 31. august. Det virker meget mistenkelig at denne begrensningen kom samtidig med at overføringen av finansieringsansvar ble overført til kommunene.

Etter at den nye ordningen ble innført, hører vi om kommuner som putter flere barn inn i gruppene – uten økt bemanning – for å få ned prisen per oppholdstime – noe som gir kommunen stor gevinst i kommuner med mange private barnehager, etter som de private barnehagenes tilskudd beregnes ut i fra disse. Gir dette oss en bedre barnehage med mer faglig tyngde, noe som trengs dersom vi skal yte god kvalitativ tidlig innsats i de viktigste årene?

Det har vært og er mange gode intensjoner i norsk barnehagepolitikk: Full barnehagedekning, økonomisk likebehandling, lovfestet rett til barnehageplass, makspris, tidlig innsats og gode pedagogiske reformer. Man produserer fine ord og uttrykk, men klarer ikke å fylle dem med det vi forventer.

Full barnehagedekning må bety barnehageplass til alle som ønsker det. Økonomisk likebehandling må bety tilnærmet like tilskudd for like tilbud, uavhengig av om de er kommunale eller private, og uavhengig av hvor de ligger i landet.

På vegne av Granstubben Barnehage
Dag Olav Stølan
Daglig leder