Mange stiller spørsmål ved betydningen av språkkartlegging som forebyggende tiltak i barnehagen, til tross for at dette har vist seg å være et godt grunnlag for å sikre best mulig språkutvikling.

Vi har med uro fulgt debatten vedrørende kartlegging av barns språk. Det som virkelig har satt sinnene i kok den siste tiden, er forslaget om obligatorisk språkkartlegging av alle treåringer. Argumentasjonen i debatten synes imidlertid også å berøre intensjonene i TRAS. TRAS har i denne sammenhengen vært utsatt for en kritikk som vi mener kan bero på enkelte misforståelser, og vi vil derfor gjerne få presisere våre synspunkter.

Forskning viser at det er stor sammenheng mellom språkutvikling i tidlig alder og senere skolefaglig utvikling. En unnlatelse av systematisk observasjon kan medføre at barn starter på skolen med språkforsinkelser og/eller språkvansker som ikke har blitt oppdaget i barnehagen.
Før vi går videre inn i argumentasjonen rundt observasjon av språk, la oss imidlertid starte med å slå fast hva vi tror de fleste fagfolk og foreldre kan være enige om.

Vi kan være enige om at:
• barn må få være barn
• det er i naturlige situasjoner barn best viser hva de kan
• barn utvikler seg og lærer gjennom lek
• barn viser sine ferdigheter i lek
• barns språk vurderes best i naturlige sammenhenger
• en testsituasjon kan gi et uriktig bilde av barn

Vi er enige med alle dem som er imot kartlegging av barn dersom kartleggingen bryter med forutsetningene i punktene ovenfor.

Det er enighet om at forebygging og tidlig innsats er viktig. Det er også enighet om at en god språkutvikling er grunnlag for utvikling av kognitive ferdigheter (tenkning, problemløsning, begreper, verdensbilde), for sosial og emosjonell utvikling, og at et godt språk hjelper barnet til å forebygge og løse konflikter. Videre vil ingen være uenige i at barnehagen har et spesielt ansvar for å tilrettelegge for god språkutvikling.

Hvorfor er vi så for systematisk observasjon og dokumentasjon av barns utvikling?

• Som voksen kan man la seg "lure" av gode dagligspråklige ferdigheter hos barn. Det skal ofte en del til for å oppdage at dette hos enkelte barn bla kan skjule svak språkforståelse og behov for ekstra språkstimulering
• Dokumentasjon av språkutviklingen er grunnlag for samtale med foreldre og kollegaer, og tiltak krever en dokumentert faglig begrunnelse
• Systematisk tilnærming sikrer at observasjonen ikke blir subjektiv og tilfeldig, og skaper samtidig grunnlag for felles faglig forståelse og refleksjon
• Systematisk observasjon og dokumentasjon sikrer at barnehagen ikke mister faglig informasjon ved sykdom, permisjoner og når noen slutter
 
På bakgrunn av dette mener vi at systematisk språkobservasjon må gjelde alle barn, slik at ingen barn starter på skolen med forsinket språkutvikling og/eller uoppdagede språkvansker. Observasjonen bør foregå over tid, i naturlige omgivelser, og være basert på felles faglig forståelse om barnets utvikling. Den bør også kvalitetssikres ved at flere fagpersoner involveres. Et slikt arbeid vil bidra til en mer likeverdig faglig dialog med PPT, der dette er nødvendig, og sikre personalets felles kunnskapsutvikling gjennom det daglige arbeidet.

Vår erfaring tilsier at det er mye god kompetanse i barnehagene. En førskolelærer som har kjent barnet gjennom flere år, vil ha mye viktig kompetanse å overføre til den læreren som møter barnet i skolen. Vi har også tillit til læreres evne til å bruke informasjon fra barnehagen som grunnlag for egne vurderinger, til barnets beste.

TRAS ble introdusert i 2003, som et redskap for å observere barns språkutvikling i daglig samspill, og som grunnlag for å sette i gang eventuelle tiltak. Intensjonen med TRAS er også å være et redskap for kompetanseheving av personalet. At vi har lykkes med dette, blir bekreftet i en landsomfattende spørreundersøkelse (TRAS-gruppen 2008). Undersøkelsen hadde et tilfeldig utvalg, og ca 580 personer svarte på henvendelsen (om lag 75 % av disse var førskolelærere). Nesten alle informantene svarte at de benyttet TRAS i sitt daglige arbeid og at TRAS bidro til mer samarbeid mellom de ansatte på avdelingen. Nesten samtlige påpekte også at TRAS bidro til økt innsikt i barns språkutvikling, og at materiellet bidro til mer systematisk arbeid med språk – i form av tilrettelagt språkstimulering, økt bevissthet og samarbeid om det enkelte barn. Det store flertallet brukte også TRAS-skjemaet ved foreldresamarbeid og mente at foreldrene var positive til dette.

Det er viktig å skille mellom den obligatoriske treårskartleggingen av språk, som er foreslått i Stortingsmelding 41 (2009), og observasjon av barns språkutvikling i lek og samspill i daglige aktiviteter i barnehagen. At Stortinget har trukket tilbake forslaget om obligatorisk språkkartlegging av alle treåringer, mener vi er en riktig beslutning. Dette begrunner vi med at vi er skeptiske til verdien av ett enkelt testresultat som grunnlag for videre språkstimulering.

Det er positivt at foreldre kan be om språkkartlegging. Vi er imidlertid bekymret for at Stortinget har fattet vedtak om at språkkartlegging skal være et frivillig tilbud til de foreldre som ønsker det. Ikke fordi vi er imot foreldreinnflytelse, men fordi det er gjennom systematisk observasjon av alle barn at vi har mulighet til både å gi optimal stimulering til de språksterke barna og til å fange opp barn som strever med språket. Vi må derfor etablere et system som sikrer ivaretakelse av alle barns utvikling over tid. TRAS har vist seg å tilfredsstille disse kravene.

Unni Espenakk, Jørgen Frost, Margaret Klepstad Færevaag, Erna Horn, Inger Kristine Løge, Ragnar Gees Solheim, Åse Kari H. Wagner, TRAS -gruppen.

(Dette innlegget stod for første gang på trykk i Utdanningsnutt, 3. juni 2010)


Les også: Står opp mot kartlegging av alle barn
Les også: Disse skal kvalitetssikre språkkartlegging