Den massive barnehageutbyggingen de senere årene er en av vår tids viktigste utviklingstrender. Bygger vi barnehager for barnas skyld?
Hvem bygger vi barnehager for? Det spør valganalytiker og statsviter Svein Tore Marthinsen i denne kommentaren.
Foto: Istockphoto
Ofte blir vi tutet ørene fulle av hvor bra det er med barnehage. Politikere generelt, og SV-ere og Ap-ere spesielt, kan ikke få fullrost barnehagene nok. Vi hadde endog en finansminister som satte sitt politiske liv inn på å nå målet om full barnehagedekning (nå viste det seg i ettertid at hun egentlig mente «nesten» full barnehagedekning..).
Den enorme barnehageutbyggingen den senere tid er et produkt av en politisk styrt utvikling. En utvikling i retning av et A4-samfunn der alle skal «velge» fulltids barnehageplass for sine barn. De foreldrene som velger dette, blir belønnet med store subsidier fra det offentlige. Mens foreldre som velger andre omsorgsløsninger, blir avspist med smuler.
Mediene har fylt på med en rekke reportasjer om fortvilte foreldre som ikke har fått tildelt barnehageplass for sine barn. Som om det skulle være en soleklar rettighet. Hvor mange reportasjer har vi lest om fortvilte foreldre som gjerne vil bruke mer tid med sine barn, men som føler seg økonomisk presset til å «velge» barnehage? Jeg har ikke sett noen. Fordi slike foreldre ikke finnes? Neppe. Fordi den type problemstillinger ikke helt passer inn? Trolig.
Det er nettopp når «alle» synes å være enige om noe, at vi trenger motvekt. Og innvendinger. For er det egentlig slik at barnehager kun er et gode som vi alle bare bør prise oss lykkelige over?
Barnehager kan utvilsomt utgjøre et nyttig bidrag i sosialiseringsprosessen. Selv om sosialiseringen også foregår på helt andre arenaer enn i barnehagen. Barnehager kan også være en nyttig motvekt for barn som kommer fra ressurssvake hjem. Innvandrerbarn kan sikkert også lettere lære seg det norske språket raskere i barnehagen.
Men dette forhindrer ikke at det også finnes en rekke motforestillinger mot barnehagene som kan sette den panegyriske barnehagehyllesten i et litt snodig lys. Motforestillinger som det undrer meg at ikke oftere kommer fram. La meg derfor presentere sju av dem:
1. Støy
Har du lurt på om det kan bli litt vel mye støy for barn som på til dels små arealer, oppholder seg sammen med med mange andre lekende og tidvis hoiende og skrikende barn åtte-ni timer hver eneste dag? Det har jeg. Og det har de i Sandnes. Der gikk de såpass grundig til verks at de gjennomførte systematiske støykartlegginger av 18 barnehager i kommunen over en toårsperiode. Konklusjonen var at ingen av de 18 barnehagene hadde «et støynivå som tilfredstiller arbeidstilsynets krav på maksimalt 70 dB(A)». Videre i rapporten heter det at «det foreligger en uakseptabel høy risiko for at ansatte som jobber i barnehager kan utvikle yrkesbetingede støyskader som en konsekvens av for høy støyeksponering».
Mitt spørsmål er: Hva da med barna? Sandnes er dessverre neppe noe unikt tilfelle.
2. Sykdom
Sykefraværet er meget høyt i barnehager. Sp-leder og kommunalminister Liv Signe Navarsete skjønner ikke hvorfor det er slik. Hva med denne forklaringen, Navarsete: Barn som lever tett på hverandre hver dag er mer tilbøyelige til å smitte er hverandre. Og barna smitter de ansatte. Eller ansatte smitter barn. Sykefraværet blant barn? Det snakker vi ikke så mye om..
På den annen side: Barnehagebarn kan kanskje gjøre seg raskere ferdig med barnesykdommene, sykdommer som det er bra man får tidlig. Det beste er vel likevel å unngå sykdom?
3. Miljø
Barnehager har en miljøside. Den gode siden handler om at både foreldre og barn kan ta beina fatt til barnehagen i nærmiljøet. Den andre siden handler om at barn må fraktes til barnehager som ikke ligger i nærmiljøet - ofte i bil. Det gir mer eksos, mer kø på veiene og mer forurensing. Hvorfor hører vi aldri miljøpartier som SV og Venstre snakke noe om dette?
4. Stress
Foreldre må tidlig opp for å rekke jobb. Dermed må foreldre og barn enda tidligere opp for å rekke barnehage før jobben begynner. Foreldre må hente barn i barnehage før de kan dra hjem og lage middag. Jeg tror det blir stress av slikt. Både for foreldre og barn. Om det er forsket noe på dette? Ikke som jeg vet. For det forskes ikke så mye på mulige negative konsekvenser av barnehagene her i landet. Men Liselotte Ahnert, en anerkjent tysk professor i utviklingspsykolog, har undersøkt 37 barnehager i Berlin og kommet fram til at stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt på barn i barnehager som de som var hjemme. Så kanskje er det på tide at også norske forskere nå får ut fingeren på dette feltet?
5. Mangel på en-til-en kontakt med voksne
Barn trenger voksenkontakt. Og det får de av «tanter» og noen få «onkler» i barnehagen. Men voksenkontakten kan aldri bli den samme i en barnehage som hjemme. En tante kan aldri erstatte en mor. En onkel kan ikke erstatte en far. Noen ganger undrer det meg hvorfor foreldres «kvalitetstid» med barn primært skal forsøkes realisert i den korte tiden mellom middag og sengetid. Hvor mye blir det igjen av kvalitetstiden? Og hvorfor må det foregå på den tid av døgnet da både foreldre og barn er på det mest slitne?
6. Pedagogiseringen
Mangelen på pedagoger i barnehagene blir ofte trukket fram som et problem. Hva med en alternativ innfallsvinkel: Er det for mange pedagoger der? Kan barns frie lek bli pedagogisert i hjel? Er formålet med flere pedagoger i barnehagen i realiteten å gjøre barnehagene til en stor førskole - og dermed obligatorisk?
Den viktigste motforestillingen er likevel denne:
7. Institusjonaliseringen av barndommen
Mer og mer av barns tid tilbringes på institusjon. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at hele 270 000 barn er plassert i barnehage. Over 230 000 av dem er i barnehagen 41 timer eller mer hver eneste uke. Når barna er ferdige med barnehage og skal begyne på skolen, så møter de en skolehverdag som er vesentlig lenger enn den jeg møtte da jeg begynte i skolen på starten av 80-tallet. I tillegg fortsetter mange «skoledagen» sin på SFO. Eller rettere sagt; mange begynner og slutter skoledagen på SFO.
Trenden er entydig: Mer tid i barnehage. Mer tid i SFO. Mer tid på skolen. Mindre tid hjemme. Mindre tid med foreldrene. Jeg tror denne utviklingen bidrar til å pulverisere foreldreansvaret. Staten er i ferd med å overta foreldreansvaret. Staten overtar mer og mer av barneoppdragelsen. Er det dit vi virkelig vil?
Og hvor vil jeg? Gi foreldre dårlig samvittighet for at de har sine barn i barnehager? Nei. Selv om noen sikkert kan lese meg slik. Barnehager har kommet for å bli. Det innser vel de fleste av oss. Mange av mine motforestillinger kan derfor heller leses som punkter der dårlige barnehager kan bli bedre. Men jeg vil også ha en debatt der vi fritt kan diskutere disse motforestillingene. Jeg vil ha en debatt hvor det også pekes på gode alternativer til fulltids barnehager. For de finnes. Hjemmearbeidende foreldre for eksempel. Åpne barneparker. Besteforeldre. Og så videre.
Jeg vil også ha en debatt der vi kan diskutere instutisjonaliseringen av barndommen på et fritt grunnlag. Og jeg vil at vi diskuterer alternativer til denne utviklingen. Alternativer som peker i en helt annen retning. En retning som kanskje kan få noen flere av oss til å stoppe opp litt og tenke: Hm, er det nok institusjon nå? Har det endog muligens gått litt vel langt?
Vil du delta i den debatten?
Svein Tore Marthinsen
Valganalytiker og statsviter
http://sveintoremarthinsen.blogspot.com/
NB: Kommentaren er tidligere publisert på aftenposten.no.