DEBATT

Barnehagelærerstudent og kronikør for barnehage.no, Nathalia R. Butt.

– Vi må tørre å snakke om det vonde

Barnehagelærerstudent Nathalie Rabiah Butt (32) mener det er hennes soleklare plikt å tale barnas sak. Det har ikke gått upåaktet hen.

Publisert Sist oppdatert

Nathalia Rabiah Butt har to år igjen før hun er ferdig utdannet barnehagelærer ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Men hun har allerede gjort seg bemerket med sin klare og kompromissløse stemme.

Hun går i bresjen for en ny generasjon barnehagelærere som verken bøyer seg ydmykt for makt, penger eller politikere, men som bruker stemmen sin for det den er verd og taler barnas sak. Det går gjerne begge veier, og Nathalia har kjent på både ris og ros. Hun gjør sitt beste for å ikke henge seg opp i førstnevnte.

Nathalia sitter i lesesalen på høgskolen i Drammen. Den skarpe vårsola glitrer i det svarte, blanke håret og lange rosa negler trommer lett mot kaffekoppen. Hun smiler mykt.

Uventet kronikør

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bli kronikør midt i studiet. Men da jeg skrev en fagtekst og lot en venn lese igjennom, var beskjeden klar; dette burde folk få lese. Det var han som tipset meg om barnehage.no og at jeg burde sende teksten dit.

Teksten het «Den gode pedagog» og gikk i strupen på massekartlegging i barnehagen. Den ble godt debattert og ga barnehagelærerstudenten blod på tann.

– Jeg oppdaget at jeg hadde en stemme, noe jeg vil si. Ikke bare om kartlegging, men om barns rettigheter og om jobben vi er satt til å gjøre. Som for øvrig er verdens viktigste jobb! slår Nathalia fast.

Et faktum hun skulle ønske også politikerne forsto.

Et annet barneblikk

Hun skyver innbilt hår bort fra ansiktet og veier sine ord. Hun har fått et annet barneblikk nå, enn da hun var ufaglært assistent i ni år. Hun lærte enormt mye som assistent, men det er noe helt annet å få faglige knagger å henge erfaringene på.

– Støy fra barna er ikke lengre bare bråk, men lek. Jeg ser at barna har en plan og at leken er på vei et sted. Det er ikke plagsomt når barna løper rundt, for nå ser jeg hvorfor og kan gå inn i leken og veilede om nødvendig, forklarer Nathalia.

Dog ville hun aldri vært uten assistent-erfaringen. Den har lagt grunnlaget for den barnehagelæreren hun er på vei å bli.

– Barna trenger de gode assistentene. Jeg tror det er godt for barn å være sammen med noen som er glade i dem, uten det faglige blikket på dem hele tiden. Og jeg har møtt barnehageansatte som aldri burde ha jobbet med barn, selv om de har utdanning. Det er ubehagelig å snakke om, men nødvendig, slår Nathalia fast.

Vil bli hørt

De siste seks månedene, har hun blitt modigere i kronikkene sine. Barnehagelærerstudenten har mer på hjertet enn kartlegging og den gode assistenten. Hun mener vi må snakke høyt om det vi helst ikke vil vite; vold og misbruk av barn.

– Jeg ser at jeg rører ved noe veldig sårbart når jeg skriver om overgrep. Mange føler seg angrepet og sier i fra i kommentarfeltet.

Men det kan hun ikke bry seg om. Hennes hjerte ligger hos de små. Og hun vil gjerne rope høyt nok til at de som styrer Norge, hører henne klart og tydelig.

– Det handler om å jobbe seg sakte, men sikkert oppover. Vi kan ikke gi oss om vi vil endre noe.

– En magisk barndom!

32-åringens foreldre er pakistanske. Selv vokste hun opp i Oslo og vinglet litt rundt før hun fikk assistentjobben i en barnehage. Nå tenker hun mye på hvem hun skal bli som ferdig utdannet barnehagelærer. Det er så mye hun vil gjøre, oppnå, utføre.

– Jeg vil at alle barn skal ha en magisk barndom! ler hun, og synes slett ikke det er å gape over for mye.

– Men jeg tror jeg blir en omsorgsfull barnehagelærer. En som ser barnet. En som ikke vil putte det i en ferdig form, men støtte barnets naturlige utvikling. Individet er så viktig! Også brenner jeg litt for ledelse. Og for barn som er utsatt for vold og overgrep. Vi tror for godt om folk og foreldre, sier Nathalia, vel vitende om hvor brutalt det høres.

Flere voksne

For henne, handler det om å tørre. Tørre å bruke stemmen, tørre å se. Det er givende og krevende, det vet hun godt. Og hun vet også at det bunner ut i nok voksne i barnehagen. Nathalia er rivende uenig i alle kuttene og kartleggingen vi er vitne til nå, og taler gjerne både Kunnskapsdepartementet og lokalpolitikken midt i mot.

– Det kommer så mye nytt hele tiden, som ansatte skal bruke tid på, i stedet for barna. Hvordan skal vi se dem, da? Når vi ikke har nok voksne? Hva er det med alle kravene? Og hvorfor skal barna lære og lese i barnehagen? Er det så viktig, da? Hva med å fokusere på sosial kompetanse, vennskap og mestring i stedet? Å lære å si i fra?

Hun snakker seg varm nå. Det er en brutal overgang fra barnehage til skole. Fra flere voksne på små barnegrupper til kanskje to på 30 elever. Da finnes det viktigere egenskaper enn å kunne skrive navnet sitt på tavla på prøveskolen.

Ønsker opplæring i barns traumer

Men hun ser likevel lyst på framtiden, Nathalia Rabiah Butt. Leken er mer i fokus og sektoren har et nytt blikk på barn.

– Så lenge politikerne hører på oss i sektoren, vil det nok gå bra. Men vi må bli flinkere til å stå samlet og stå på kravene! Og vi må lære oss og stole på magefølelsen og vi må bruke stemmen vår! formaner den bestemte damen.

Hun trives på studiet, men det er én ting hun likevel savner; opplæring i barns traumer. Både når det kommer til overgrep og krig. Det er omsorg på et helt annet nivå og Nathalia mener hun og hennes kolleger må være best mulig rustet.

Snuser på politikken

Og hvem vet. Kanskje er det hun som sitter i andre enden av lovforslagene en dag. For barnas sak. Hun smiler lurt og lar blikket vandre ut av vinduet.

– Tja, si ikke det. Hvis det er det som skal til for å få en endring, så. Og gudene skal vite at vi trenger noen på innsiden.

Nathalia stryker det lange håret bak og pakker sekken. Skoledagen er ferdig og studenten går ut på campus med myke skritt og vårsola i ryggen.

Hvis dette er framtiden, er nok barna våre i trygge hender.

Powered by Labrador CMS