Assistent Julie Lauritsen i Borg barnehage i Sarpsborg.

Samling på ville veier

Det er ikke alltid det går som planlagt. Og godt er det. Assistent Julie Lauritsen deler sin praksisfortelling om det som skjedde da hun skulle gjennomføre og planlegge sin første samlingsstund.

Publisert Sist oppdatert

Det er onsdag. Klokka er ni. Jeg har alltid plantid mellom klokka ni og ti på onsdager og sitter med det didaktiske skjemaet foran meg.

DI-DA-K-T-IS-K. Er ganske stolt av at jeg har klart å pugge ordet bokstav for bokstav.

Det er akkurat som om munnen min ikke har klart å si ordet, men nå går det bra. Didaktisk, hvem i all verden har funnet opp det ordet, lissom?

– Julie, det er ingen eksamensoppgave, hører jeg pedagogisk leder si.

– Neida, men jeg har jo alt i hodet. Det er faktisk ganske langt derfra og helt ut i fingertuppene. I hvert fall en halv meter!

Vi er ikke så gode venner vi, jeg og det skjemaet …

Det er tilvenning. Vi har fokus på relasjoner, venner, trygghet og alt som hører med i oppstarten av et nytt barnehageår. Jeg skal planlegge to grupper og en samling. Det burde gå bra på en time.

Morten kommer tidlig torsdag morgen med en larve, en sånn søt en med hår på, i en grønn plastkopp fra IKEA. Jammen flaks for larva at den havna oppi denne koppen og ikke under skoen til mammaen, for de hadde nemlig funnet den på trappa.

– Kanskje dere kan ha den i terrariet? foreslår mamma.

– Så kan den bli en sommerfugl! sier Morten.

– Ja, det hadde vært gøy om vi hadde fått til det. Vi kan ordne med den i samling, sier jeg.

– JAAAA, sier Morten.

– Jeg kan ta vare på den så lenge jeg, vettu, sier jeg.

Morten godkjenner det, sier hade til mamma og er straks i lek med andre barn. Jeg blir stående å tenke. Larve i samling ja …

Skal jeg putte den inn før eller etter eventyret om den røde høna jeg har tenkt til å dramatisere med konkreter? Eller kanskje jeg skal ta den helt først, før sangen fra snakkepakka ”Jeg gikk i en butikk”? Sangen burde ikke ta så lang tid. Jeg tar den først, så larva og til slutt høna. Jeg har en plan.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Klokka blir 11:45. Vi er klare for samling. Jeg har skrevet ned alt på det didaktiske skjemaet mitt og vet akkurat hva jeg trenger og hvordan jeg skal gjøre det. Pakker en sekk med diverse som skal brukes til sangen, eventyret om høna som skulle lage seg et brød får akkurat plass på toppen.

Jeg slenger sekken på ryggen, tar terrariet i begge hender, balanserer larva i koppen sammen med ei vannkanne på toppen. For larver trenger vel litt fuktighet? Fra den ene armen min henger det en kiwipose med blader, gress, blomster og noen steiner en larve sikkert trenger. Sånn, nå er jeg klar!

Planen min er at barna skal få trekke opp en bestemt ting fra sekken, som vi skal bruke i sangen. Jeg ber først om et par støvler, noe barnet klarer å finne på første forsøk.

«Jeg gikk i en butikk og spurte hva jeg fikk: Er det mulig å få kjøpe seg støvler her? Nei, dessverre, nei dessverre, for dette er en bitteliten hoppebutikk, en hoppebutikk, en hoppebutikk, og hoppe er det eneste vi selger her.»

Neste barn skal finne et par votter. Barnet tar opp en blå jakke.

- Det var noen rare votter, sier jeg.

Barna ler:

– Det er jo en jakke.

Et barn til får prøve seg, og den samme blå jakka kommer opp. Barna ler.

Ikke hadde jeg planlagt at denne blå jakka skulle komme til å bli så morsom at sju barn på rad tar nettopp denne. Også er det like gøy hver eneste gang, forstå det den som kan. Etter hvert blir vi jo ferdige med sangen og vi er klare for å hjelpe larva med å få seg et nytt hjem. Stakkars, det eneste den har sett de siste timene er innsiden av denne grønne ikeakoppen og et par gresstrå.

Vi gjør det så fint vi bare kan oppi terrariet. Vi vil virkelig at den skal trives hos oss. Siden vi ikke vet om det er en gutt eller jente får den navnet Lars-Pippi. Nå er vi veldig spent på om det blir en møll, sånn som alle andre larver vi har hatt oppi der, eller en sommerfugl.

Sistnevnte hadde vært ekstra gøy.

Magene våre rumler, lunsjen er klar og i mitt stille sinn tenker jeg at den lille røde høna får bake seg et brød en annen dag …

På ettermiddagen sitter jeg med skjemaet igjen. Kolonna der jeg skal evaluere er tom. Jeg har mest lyst til å skrive BARNS MEDVIRKNING med en stor, svart sprittusj og ha tre utropstegn bak!!!

Istedet tar jeg kulepenna. Veien fra hodet til fingrene virker ikke så lang lenger. Jeg vet hva jeg skal skrive. Jeg skriver akkurat hva som skjedde. 27 barn fikk ta del i å bestemme over sin egen hverdag. Jeg var så heldig og fikk lov til sitte på når barna tok over styringa med latter og eget initiativ.

Det var i grunn ikke så vanskelig likevel.

Det stemmer det pedagogisk leder sa:

– Det er et hjelpemiddel.

Vi har faktisk blitt gode venner vi, det DI-DA-K-T-IS-KE skjemaet og jeg.

Del din praksisfortelling med oss! Send til red@barnehage.no.

Les denne og flere meninger på bloggen Barnehagenett.

Powered by Labrador CMS