DEBATT

Ikke alle barnehagelærere får brukt seg selv og får nok tid sammen med barna fordi andre strukturelle forhold ved barnehagekvalitet som er utenfor deres kontroll, mangler.

Nedbemanningstrikset

På magisk vis blir et barn som nettopp har fylt to år, registrert som treåring med mål om innsparing og frigjøring av plasser. – En praksis som ikke er i tråd med verken Barnehagelovens intensjon eller barns rettigheter, mener Vigdis Foss ved Høgskolen i Bergen.

Publisert Sist oppdatert

Det er penger å hente på gruppestørrelse og voksentetthet i barnehagen, enten motivasjonen er å tjene penger på barnehagedrift, eller å spare penger på å etablere rimeligst mulig småbarnsplasser. Dette får direkte konsekvenser for barna i barnehagene.

Her skal jeg fortelle om et barnehagebarn, som skal få forbli anonymt av hensyn til foreldrenes samarbeid med barnehagen. Det er foreldrene som har fortalt historien. Barnehagen har bekreftet at kommunen kjenner til deres prosedyrer. Eksempelet er ikke enestående.

Høsten 2014 starter ett år gamle Pernille i barnehage, på småbarnsavdeling med 15 barn og fire ansatte. Ved nyttår omregnes toåringene til treåringer. De såkalte treåringene flyttes til storbarnsgruppe og nye ettåringer tas inn på avdelingen til Pernille. Dette kalles «treårstrikset» og praktiseres i ulike varianter både av kommunale og private barnehager, dog ikke av alle.

Barnehageeier beholder (oftest) småbarnstilskuddet til barnet faktisk fyller tre år, men har lov til å regne barna som tre år fra den dagen de fyller to. Da kan barnehagen bruke mindre penger på barna i form av bemanning, og småbarnstilskuddet blir økonomisk gevinst. Kommunens gevinst er flere småbarnsplasser som de trenger for å etterleve garantien om barnehageplass. Plassene er etablert gjennom tallmagi.

På Pernilles avdeling reduseres bemanningen til tre og en halv stilling, med den begrunnelsen at de gjenværende barna er blitt eldre og trenger mindre voksenoppfølging. For å få puslespillet til å gå opp flyttes ansatte og det ansettes en ny assistent på avdelingen i midlertidig stilling. Prosedyren gjentas hvert nyttår.

Slik trikses det med bemanning og gruppestørrelse på en måte som gir mest mulig økonomisk innsparing. Praksisen er ikke i tråd med barnehagelovens intensjon, men loven er så vagt formulert at det likevel lar seg gjøre. For Pernille og de andre barna betyr det en ustabil og kontinuerlig skiftende voksen- og barnegruppe, med marginal tilgang til voksne. Vi har kunnskap om hva de yngste barna trenger.

Det er små og oversiktlige barnegrupper, og stabile voksne med evne til å kjenne igjen og svare på barnas behov. Det er å ha tid og kapasitet til en god barnehagestart med trygge rammer.

Foreldrene til Pernille leverer og henter henne i barnehagen og ser at det ikke er bra. 13 småbarn og én voksen på uteplassen om ettermiddagen er ikke uvanlig. De ser stadig barn som gråter for seg selv og en voksen som ikke strekker til. Tre og en halv voksenstilling skal fordeles på vakter for å dekke hele barnehagedagen. I realiteten er det færre voksne sammen med barna det meste av tida.

Noen barn tåler dette bedre enn andre, men det er åpenbart at dette er potensielt skadelig, og det er ikke godt nok for noen. Det er heller ikke dette rammeplanen og kommunale barnehageplaner lover barn og foreldre. På papiret har kommunen og eier fine planer og mål for kvalitet og læring i barnehagen. Problemet er at av å være redde og utrygge lærer barn kun å være redde og utrygge.

Gode barnehager som velferdstilbud og møtested for barn er en god idé. Det er et sted for lek, vennskap og danning, et sted å gi og få omsorg, et sted å lære og oppleve. Å skape gode barnehager krever først og fremst kompetente, engasjerte ansatte i tilstrekkelig antall, og rammevilkår som forskning og barnehagekunnskap har vist er bra for barn.

Men reglene som skal sikre barn et godt tilbud endres og tøyes for å nå politiske mål eller spare penger. I Pernille sin barnehage har barnehageeier millioner i personlig fortjeneste på driften, og det øker for hver toåring som regnes som treåring.

Man kan undres over kynismen til barnehageeiere som lar små barns helse, trivsel og utvikling være en grei pris å betale for en voksende privat inntjening. Den største forsømmelsen utøves likevel av det offentlige som lar dette skje, enten det er i egne eller private barnehager.

Nasjonale myndigheter toer sine hender og viser til lokal handlefrihet. Forrige og nåværende regjering har gitt svevende løfter om bemanningsnorm i 2020. Fram til da er det fritt fram for eier å bestemme hva som er «tilstrekkelig bemanning». Før 2020 skal minst 250.000 barn begynne i barnehage. Hvor mange av disse får et barnehagetilbud som Pernilles?

(Teksten er en bearbeidet versjon av en kronikk publisert i Klassekampen 03.07)

Har du opplevd at barnehagen eller kommunen praktiserer dette? Del i kommentarfeltet under.

Sjekk bemanningen i din kommune på enbedrebarnehage.no.

Powered by Labrador CMS