DEBATT
«Vi må fortelle om arbeidsplassen vår på godt OG vondt,» skriver barnehagelærer Eirik Wold Falla.
Getty Images/privat
«Nå er begeret fullt, nå rant det over for meg»
«Vi må slutte å late som om alt er greit,» skriver barnehagelærer Eirik Wold Falla, og oppfordrer barnehageansatte til å fortelle om hvor slitsomt det kan være å jobbe i barnehage når det er for få ansatte på jobb.
Nå er begeret fullt, nå rant det over for meg. Jeg har alltid lurt på når det skulle skje, og i dag var tydeligvis dagen. Der satt jeg under frokosten sammen med 12 barn, helt alene på jobben. Innbitt prøver jeg å holde samtalen flytende slik at ingen finner på å stappe kaviartuben i halsen, eller smøre bæsj på sidemannen. Jeg foldet hendene og snakket litt med mannen «der oppe» på det siste punktet. Ingenting vipper deg av pinnen på samme måte som en gavepakke i bleia.
Hva gjør du da? La lukten bre seg rundt frokostbordet, eller skifte bleie på vedkommende, og håpe på at «Gunnar» ikke ramler bakover på stolen i dag også? Da må man jo fylle ut en hel haug med papirer, «uønsket hendelse i barnehagen» og eventuelt en «skademelding». Og tro meg, det har jeg i hvert fall ikke tid til!
Det klikket skikkelig for meg i dag
Og nå skal jeg fortelle deg hvordan ekte barnehageansatte håndterer det. Vi lukker øynene i 1,3 sekunder, tar et langt åndedrag og synger «bake, bake søte» for 17-ende gang i dag. Sånn, da er det bare å trekke kaviartuben ut av halsen til «Stian» mens man smiler pent til foreldrene til «Ali» som alltid kommer i overgangssituasjoner.
Nå må noen ta tak
Og det er det bare vi som kan. Ansatte i barnehagen er helt vanlige mennesker. Vi er drit slitne, oppgitte og utbrente store deler av året. Vi smiler og er fornøyde på jobb, kun fordi det er JOBBEN vår, og fordi vi prøver å gjøre en stor forskjell i små barns liv. Vi bryr oss!
Men vi må slutte å late som om alt er greit, vi må slutte å være så ekstremt lojale ovenfor den «kodeksen» som finnes i barnehagen. I korte trekk innebærer den at du har en slags taushetsplikt som går langt utover det en taushetsplikt egentlig gjør. Du skal fremsnakke arbeidsplassen din, du skal være en representant for yrket ditt. Hvis noen spør deg, «hvordan er det å jobbe i barnehage?», da svarer du «det er helt strålende». Du forteller ikke at du må ta deg et glass vin etter endt arbeidsdag i hele mørkeperioden. Altså november til februar, fordi det er så mye sykdom og press på jobben. Neida, HAPPY GO LUCKY!
Vikarer? Joda, man får vikarer etter 16 dager. Da ramler «Claus» inn døra på avdelingen. Han er 19 år og passet ikke som kokk likevel. Han kan sikkert jobbe med barn... han er jo menneske!
Barna på små er DRIT redd Claus. Langt fettete hår og ustelt skjegg er en dårlig start i møte med mine herlige 15. Så da plasserer vi Claus i oppvasken, der er ingen redd han.
Nå skal jeg ikke svartmale vikarer, for det finnes endel som er engler fra barnehagehimmelen. Men poenget er at man aldri vet hva som kommer, og alle trenger lang tid på å bli kjent med mine ettåringer. Ofte er det faktisk bedre å ikke få vikar, helt sant!
Send svar på høringer fra stortinget!
Jaja, det må vi gjøre. Vi må formulere lange og faglig tunge dokumenter som en eller annen statssekretær går igjennom. Det er viktig. Men ansatte i barnehagen må gjøre mer. Vi må fortelle om arbeidsplassen vår på godt OG vondt. Vi må få frem problematikken med grunnbemanning i det daglige. Ta i bruk sosiale medier og jungeltelegrafen. Lag flagg og bannere, heng dem opp på stortinget, rådhuset og hos naboen. Fortell alle du kjenner om hvor ekstremt slitsomt det kan være å jobbe i barnehage.
Del dette innlegget, lik det, lag ditt eget innlegg eller fortell naboen din at du er sliten over en flaske rødvin. Gjør noe, for guds skyld gjør noe fornuftig med stemmen din!
Hilsen sliten ansatt i en av landets barnehager!
Flere av Eirik Wold Fallas innlegg kan du lese på bloggen hans: MANNomALT.
