Det konstaterte Merethe Frøyland fra scenen under konferansen «Realfag i barnehagen» i regi av Utviklingsforum, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Kanvas og Skedsmo kommune.
Frøyland, som er geolog og leder av Naturfagsenteret ved Universitet i Oslo, var hentet inn for å fortelle om et opplegg hun har laget for å jobbe med stein i barnehagen gjennom utforsking og morsomme aktiviteter. Et opplegg som for noen år tilbake ble testet ut i datterens barnehage med stort hell.
– Fokuser på kjernekunnskapen
Hvordan kan man gjøre et så stort tema som stein forståelig for femåringer? Det var et spørsmål geologen stilte seg selv.
– Jeg måtte fjerne meg fra den undervisningen jeg hadde fått på universitetet og begynne å se på hvordan barn kan lære noe om stein og tilnærme seg stein. Jeg strippet det ned fra mange tusen fagbegreper til kun tre.
– Senere har jeg erfart at det var effektivt. Ikke bare for barn i barnehagen, men for barneskoleelever, videregåendeelever, studenter på universitetet og ikke minst for voksne. Jo mer du klarer å fokusere på kjernekunnskapen, jo mer effektiv formidling klarer du å skape, påpeker Frøyland og slår et slag for uttrykket «less is more».
Forteller historier
Geologen ønsket å la barnehagebarna få oppleve at steiner forteller historier.
– Steiner er vitnesbyrd til noen helt fantastiske geologiske historier, og jeg hadde lyst til å se om barna kunne lese disse historiene i stein, forteller Frøyland.
All stein kan sorteres i tre hovedgrupper; de magmatiske bergartene som er prikkete, de metamorfe bergartene som er stripete og sedimentære bergarter som er lag-på-lag, og der det innimellom lagene finnes fossiler.
– Det var dette jeg hadde lyst til å introdusere barna for, forteller Frøyland.
Annonse
– Begynn med mønster
Geologen startet med å fortelle barna om ulike typer mønster.
– Det er ikke alle unger som vet hva for eksempel prikkete mønster er, så det kan være lurt å starte her. Da kan man også involvere ungene. Som en forberedelse kan man be dem om å ta med seg noe prikkete hjemmefra eller dere kan gå ut i naturen og lete etter prikkete ting, foreslår Frøyland.
– Vi stilte opp alle de prikkete tingene og studerte dem. Vi så på hva de hadde felles, nemlig at de så prikkete ut. Og hvordan de var forskjellige; at prikkene var små eller store, hadde forskjellige farger eller samme farge, men at alle tingene likevel hørte til i én gruppe, nemlig prikkete mønster. Å øve seg på at et mønster kan se litt forskjellig ut, men at det samtidig gjør at ting hører sammen, er en fin overgang til å begynne å se på steiner som ser prikkete eller stripete ut, forteller hun.
Prikkete historier
Etter å ha arbeidet grundig med mønster var tiden inne for å introdusere barna for de tre bergartenes historier.
– Det er en grunn til at de ser prikkete eller stripete ut, eller er lag på lag. Det har med hvordan steinene har blitt til, forteller Frøyland.
De prikkete steinene forteller for eksempel en spennende historie om vulkaner.
– Lavaen finner en sprekk, beveger seg oppover mot overflaten, kommer ut gjennom en vulkan og renner utover. Noen ganger størkner lavaen nede i jordskorpen og der begynner de å krystallisere seg til de har størknet helt og blitt til prikkete stein, forteller Frøyland.
– Det er jo mye mer spennende å kunne lese denne historien av en prikkete stein, enn bare å vite at det heter magmatiske bergarter. I tillegg diskuterte vi om det er andre ting som er flytende når det er varmt og som blir fast når det blir kaldere. Man kan undre seg sammen med barna og kanskje studere ulike ting inne på kjøkkenet, sier hun entusiastisk.
– De stripete steinene har fått juling
Også stripete steiner foreller en interessant historie.
– De stripete steinene har vært noe annet før og så har de blitt utsatt for veldig høyt trykk og høy temperatur som har gjort at de er blitt knadd og dradd. Man kan si at de har fått juling og deretter blitt stripete. Hvordan går det an med stein som er så hardt? Det ytterste skallet på jordkloden består av plater som beveger seg i forhold til hverandre. Noen ganger kolliderer de, andre ganger går de fra hverandre. Når de kolliderer får man en krølling og skvising av platene som gjør at det skjer mye med steinen, forteller Frøyland.
– Dette var litt vanskelig å forklare og jeg er ikke sikker på hvor mye barna forsto, men det gjør ikke noe. Du kan fortelle noen historier og så kan de ta det som det er.
Dinosaurer og forhistoriske dyr
– Når det gjelder lag-på-lag-steinene, kan man lage en lag-kake, en stabel av bøker eller puter og igjen sammenligne og se forskjeller. Innimellom lagene på disse steinene finnes det fossiler. Det er kjempespennende med forhistoriske dyr, dinosaurer. Ungene har garantert noen dinosaurfigurer hjemme som de kan ta med seg til barnehagen, som dere kan jobbe med, sier geologen.
Historien til lag-på-lag-steinene har med elven å gjøre, opplyser Frøyland.
– Elven skurer nedover landet og tar med seg sand, grus og leire, altså sedimenter, ut i havet. Sedimentene blir fordelt ut i havet. Det groveste og tyngste havner helt i strandkanten og så blir det lettere og lettere jo lenger ut man kommer ettersom farten på elven avtar etter hvert som det siger utover. Når dette skjer over noen millioner år lagrer det seg ganske mange sedimenter og da blir de nederste lagene kittet sammen til fast stein. Hvis døde dyr og planter blander seg med dette blir de skvist sammen og lagret i steinen, forteller hun.
I løpet av steinprosjektet var Frøyland og barna altså innom følgende; at all stein kan deles inn i tre hovedgrupper, at de har ulike mønster og at mønsteret henger sammen med hvordan de ble til.
– På denne måten har vi gått fra at stein bare er navn, til at stein har et mønster og at dette mønsteret forteller en historie. Dermed blir mønstrene noe ungene kan gå ut i naturen og observere, og mønsteret kan være til hjelp med å fortelle historien til steinene, sier hun.
– Det finnes også mange måter å utdype dette prosjektet på, fortsetter Frøyland.
Barna laget blant annet en utstilling med prikkete og stripete steiner de fant ute, malerier av vulkaner og fjellkjeder, og andre prikkete og stripete ting.
– Etter hvert laget vi også vulkaner, både små modeller i papir og en vulkan ute i sandkassen med Pepsi og Mentos. Dere kan også gå ut og se på elven, hvordan den tar med seg sedimenter og hele tiden bearbeider jorden vår. Eller lage fossiler. Vi spiste kylling og puttet kyllingbena i en gipsblanding med litt sand i. Så fikk barna hakke frem knoklene fra gipsen igjen, sier geologen, og legger til:
– Vær også lydhør når barna kommer med egne initiativ. Bruk tid på det og prioriter det!
Geologen oppdaget at barna som deltok i prosjektet tok med seg kunnskapen inn i leken.
– Barna lekte «lavalek» gjennom hele prosjektet. Det hadde de gjort før også, man da var lavaen et monster. Nå ble den derimot flytende stein som gjorde at de døde når de kom i kontakt med den fordi den var så varm. Vi så altså at leken tok opp i seg det barna hadde lært gjennom opplegget om stein, forteller Frøyland.
Og rundt middagsbordet hjemme fikk foreldre høre historier om fjellkjeder og platekollisjoner.
– Det var helt klart at de tok dette med seg inn i hjemmet og de voksne ble kjempeimponert.
Testet ut opplegget i skolen
Geologen syntes steinprosjektet var så vellykket at hun ønsket å teste det ut også i barneskolen. Hun laget derfor et lignende opplegg for en barneskoleklasse.
– Det fungerte bra, både elevene og læreren ble veldig engasjerte, forteller Frøyland.
Da hun senere skulle ha en klasse på videregående som hadde lært om bergartene på en mer tradisjonell «skolemåte», med fokus på å huske mange navn på steiner, ble hun nysgjerrig på om de ulike tilnærmingsmåtene gjorde seg utslag i hva videregåendeelevene og barneskoleelevene kunne om bergarter ett år senere.
– Jeg besøkte elevene som da gikk i tredjeklasse på videregående og i tredjeklasse på barneskolen. Elevene hadde holdt på med bergarter omtrent like lenge, men på ulike måter.
Frøyland delte de to klassene opp i grupper. Deretter ba hun elevene sortere en samling steiner de aldri hadde sett før og forklare hvorfor de gjorde som de gjorde.
Videregåendeelevene kunne mange begreper og navn på steiner, men klarte ikke å sortere dem i de tre hovedgruppene. Barneskoleelevene som hadde fulgt et lignende opplegg som barnehagebarna, med fokus på mønster og steinenes historier, klarte derimot å sortere steinene i tre grupper, begrunne dette ut fra mønster og de kunne navn på alle bergartene.
– Skolen kan lære masse av den tilnærmingen barnehagen har til kunnskap og måten å nærme seg kunnskap på, konkluderer Frøyland til applaus fra salen.
