DEBATT

Stian Pedersen er kronikør og pedagogisk leder i Trollskogen barnehage.

– Jeg gråter. Du snakker

Om barnet klarer å svelge gråten, har metodene rundt det kanskje vært tilfredsstillende. For de voksne. Les Stian Pedersens kronikk om å anerkjenne barns gråt.

Publisert Sist oppdatert

Jeg er et lite menneske. Tre år gammel er jeg blitt. Som alle andre mennesker preges jeg av følelser. Både de gode og de vonde. De vonde er de som er tyngst å bære. Det er disse som også er så vanskelige å bli anerkjent for. For de gode følelsene som glede, de er jo bare gode, de. Også for dem som er rundt meg.

Vinden blåser. De gule og røde bladene faller ned fra trærne og legger seg på bakken. Men våren vil alltid komme på ny. Det er vel litt slik som gråten hos oss mennesker? Det vil alltid være noe som gir oss en følelse av sorg.

Jeg lurer på noe. Er det noen som har holdt inne sine vonde følelser blant dere voksne? Sorg eller kanskje også sinne? Har du noen gang vært trist og lei deg, samtidig som du ikke ville vise det? Der du kanskje til slutt ble spurt: «Går det bra?». Et lite spørsmål, men som har utløst så mye. Kanskje har du noen gang brast sammen i gråt like etter at spørsmålet ble stilt?

Kanskje holdt du det inne fordi du ikke ville vise disse følelsene. Men, hvor godt var det ikke etterpå? Etter å ha fått utløp for følelsene. Kanskje var det du følte etterpå en lettelse? Fordelen du har som voksen, er også at det er lettere å sette ord på følelsene. Noen ganger når du er litt trist eller litt sint, har det kanskje vært nok å få satt ord på disse. Å få fortalt noen om hvor urettferdig behandlet du følte deg, kanskje. Eller at du fikk anerkjennelse for at den sykdommen du bærer på er tung og hard.

Det som er litt skummelt er om dere voksne tenker at en fraværende gråt vil si det samme som at alt er bra. Om jeg som barn klarer å svelge gråten, har metodene rundt meg vært tilfredsstillende. Men jeg har det jo ikke bra. Til tross for stillheten. Til tross for lyden av gråten, som kan være alt annet enn behagelig å høre på. Jeg vil med all tydelighet vise med kroppsspråket mitt om jeg svelget unna gråten. Dette finnes ikke bra. Det er litt som å gå rundt som en tikkende bombe, der alt bare samles opp og kanskje kommer det ut som en eksplosjon til slutt.

Må du løpe til hver gang jeg faller i bakken samtidig som du er oppjaget og angstfylt når du spør om det gikk bra? Neida. Da kan det hende at jeg gråter. Men mest fordi jeg er redd ettersom det høres ut som du er det. At dette var farlig. Avvent heller min reaksjon først. Gråter jeg av meg selv? Trøst meg gjerne, er du snill. Jeg trengte å bli sett nå. Å få anerkjennelse for at for meg var dette vondt. Eller skummelt. Da går det også raskere over.

Det er nemlig fort gjort at man tenker at man skaper barn som ikke tåler noen verdens ting om man trøster oss. Og at man gjør oss tøffere om man sier at «det er ikke noe å gråte for». Selvfølgelig trenger jeg å lære meg å mestre motgang. Men om jeg ikke får trøst eller lov til å gråte i situasjoner der jeg har et stort behov for det, blir jeg ikke tøffere. Det kan noen ganger se slik ut, for jeg lærer meg å holde gråten inne. Og er stille. Men det er ikke tøff jeg er da, jeg er faktisk veldig usikker. Forvirret.

Og du? Alle er forskjellige, også vi barna. På samme måte som du blir kjent gjennom prat med vennene dine, i forhold til om de liker kjøttdeig eller pepperoni på pizzaen, så lærer du mye om meg gjennom min gråt. Meg må du observere for å kjenne. For å kunne forstå hvor mine personlige grenser ligger.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Som barn gråter jeg langt mer enn dere voksne. Men det er og fordi at gråten er min måte å bearbeide samtlige vonde følelser på. At jeg ikke skal kunne gråte, er litt som at du ikke får lov til å fortelle dine voksne venner om ting som frustrerer eller sårer deg i livet. For jeg er sikker på at dette er noe du har behov for ofte. Jeg gråter ofte i situasjoner der du som voksen ville valgt å snakke om det.

Om og om igjen, slik bladene blir gule og røde om høsten.

Les flere av Stian Pedersens populære kronikker fra barns perspektiv på bloggen Barns følelser.

Powered by Labrador CMS