DEBATT

Erle Sellevåg er pedagog, skribent og medforfatter av boken "Vondt i magen" som hun har skrevet sammen med Blå Kors.

Hvordan stilne stormen?

«De er der ute i dag, i morgen og dagen etter det. Barn som har behov for å stilne en storm inni seg. Vi har ikke tid til å vente på flere voksne – vi må rett og slett prioritere riktig frem til vår drøm om tilstrekkelig bemanning blir oppfylt,» skriver pedagog og skribent Erle Sellevåg.

Publisert

Det skrives mye om dagens situasjon i barnehager, det er et opprør eller mer et rop om hjelp på gang. Gjenkjennelige tekster om følelsen av utilstrekkelighet og bemanning som ikke strekker seg etter åpningstid gir oss en felles arena for diskusjon og viktig dokumentasjon av behovet for endring.

Vi er lovet flere pedagoger i barnehager og bemanningsnorm, men som kanskje mange tenker; da må pengene følge med så vi endelig kan få det vi trenger; flere voksne i løpet av dagen.

Midt oppi dette kaoset av krav og forventninger fra blant annet den nye rammeplanen, sitter lille Maiken. Hun er ikke et barn som henger i taklampen, hun er et stille barn. På utsiden er alt tilsynelatende greit, på innsiden er det storm. Mamma ruser seg der hjemme på sofaen nemlig, sagt så hverdagslig – men så er det nettopp det som er Maikens hverdag, rus og utrygghet.

Hvem ser Maiken i alt kaoset?

Nok voksne i bemanningen som bryr seg på ekte, i kombinasjon med bred kompetanse = En trygg og verdifull start på livet.

Erle Sellevåg, pedagog og skribent

Stormen er ikke stilnet enda, tross ansattes arbeid med tidlig innsats i tråd med rammeplanen.

Når Maiken sender ut signaler er hun prisgitt voksne rundt seg som bryr seg og ser hennes små rop om hjelp. Hun er prisgitt barnehageansatte som vet at det viktigste man jobber med i barnehager er relasjoner og barns trygghet i hverdagen. Ikke forming, ikke kartlegging, ikke turdag hver tirsdag fordi det står på planen, ikke matlaging, ikke spill.

Men lek, og relasjoner mellom voksne-barn, samt barn-barn. Der kan man innhente informasjon om barns sårbarhet enten det er grunnet omsorgssvikt eller at mamma og pappa har gått fra hverandre. Samme hva det er, det kan forplante seg, legge en tung stein i magen som gjør vondt og bare blir verre over tid.

Så når et barn har minst én voksen de er så trygg på at de kan stole på dem nok til å legge en bør på deres skulder en stund; hva kommer det av?

Trygghet. At barn er omringet av en voksen som over tid har bygget en solid relasjon og ikke gitt opp. Uavhengig av kompetanseverktøy, bemanningskabaler og andre viktige, men forstyrrende elementer i arbeid med sårbare barn.

Hun ble sett.

Så enkelt, og så vanskelig.

Barndommen er her og nå, og den får man ikke tilbake. Nå kan vi bare håpe at politikerne med styringsrett forstår viktigheten av å jobbe med barn og tidlig innsats. Gi oss det vi trenger for å gjøre jobben vår. Men uten kompetansen som sitter i hjertet kommer man dessverre sjelden langt på vei når det gjelder det viktigste arbeidet vi gjør hver dag; nemlig arbeid med relasjoner, skape trygghet for alle barn.

Bare tenk deg dette regnestykket:

Nok voksne i bemanningen som bryr seg på ekte, i kombinasjon med bred kompetanse = En trygg og verdifull start på livet.

Er det ikke til å rive seg i håret av at politikere sitter på rene regnestykker hva gjelder kostnaden av psykiske lidelser langt der fremme i voksen alder? At det er den største utgiften samfunnet har. Ser man ikke da viktigheten av å satse på barn i alderen 0-6 år? Når hjernen faktisk kan formes og preges i positiv retning, man kan snu en situasjon som ikke rekker å sette varige spor i en barndom.

Så når vi leser/hører om beskrivelser av barnehagehverdagen, alt man skal rekke over, alle variabler som gjør at man skulle hatt åtte armer, synes jeg vi skal spørre oss underveis:

Hvem er det som står i risikosonen for å bli oversett? Hvem kunne fått hjelp før? Hvor kunne vi forebygget enda mer enn vi klarer i dag og hva ville konsekvensene av det blitt?

For de er der ute i dag, i morgen og dagen etter det. Barn som har behov for å stilne en storm inni seg. Vi har ikke tid til å vente på flere voksne – vi må rett og slett prioritere riktig frem til vår drøm om tilstrekkelig bemanning blir oppfylt.

Powered by Labrador CMS