Terje Melaas har 12 års erfaring som pedagogisk leder og styrer i barnehage og har skrevet flere bøker om lek. I dag er han ansatt ved Høgskolen i Telemark, der han forsker og underviser i hvordan voksne kan bidra til at barn starter, verner og videreutvikler felles rollelek.
– Er gutter et problem? spør han en sal full av barnehagefolk under barnehagekonferansen «Alt henger sammen med alt» i Oslo, arrangert av Ringer i vann.
– Nei, egentlig ikke, har jeg lyst til å svare da. Men jeg har et behov for å si egentlig ikke. For vi har ganske klare fakta som viser at gutter dropper ut av utdanning og sliter med problemer i forhold til selvkontroll, svarer han på sitt eget spørsmål.
Økt læringstrykk
Melaas mener vi må stille spørsmålet: Hva er de beste barnehagene for gutter, og også de beste barnehagene for jenter?
– Dette må vi stille spørsmål ved fordi det er mange som snakker om barns beste for tiden og som er opptatt av at vi skal ha høyt læringstrykk, påpeker han.
– Vi vet samtidig at en del av det som kjennetegner disse guttene og en del andre, er at fordi de har motoriske problemer har de også konsentrasjonsproblemer. Men når er det skolen er bedre enn barnehagen på å øve motorikk? En annen ting er at det er tre ting disse guttene trenger; det er lek, lek og lek, fortsetter høgskolelektoren.
Den magiske leken
Melaas er opptatt av at alle barn skal støttes til å leke og at leken skal være spennende.
– Det burde ikke være noe som er viktigere hver dag når vi kommer på jobb enn å spørre: «Hva er det som er så magisk og spennende som gjør at ungene har lyst til å leke og leke?», sier han.
Ofte får han spørsmål av foreldre, politikere og også barnehagefolk, om barna ikke har godt av å kjede seg litt.
– Spør du meg har de det, men det er to forskjellige måter å kjede seg på. Det er de som kjeder seg og er vant til å leke, de kan bruke kjedsomheten sin til å skape en lek. Men så det er de som er utenfor leken, som ikke er vant til å leke og bare kommer i konflikter. Der blir kjedsomhet noe helt fullstendig annet. Det er mobbing og undertrykkelse satt i et ganske stort system, sier Melaas til forsamlingen.
Barnehagelei
Ifølge Melaas går det ikke bare an å være skolelei, men også barnehagelei.
– Noe av det jeg ser, er at særlig en del gutter blir tilbudt å perle i barnehagen, perlefaktoren er ganske høy og det er masse klatting på ark. Det ser ut til å være det jeg kaller en tidtrøyte. Jeg frykter at det er en del både gutter og jenter som driver med tidtrøyteaktiviteter og det er egentlig ikke pedagogikk, det kalles kjedsomhet, forklarer Melaas, som har drevet med forsknings- og utviklingsarbeid de siste fem årene.
– Mange barn ikke får leke og kommer ikke i gang med leken. Og veldig mye av den leken som er, er så kjedelig at det nærmer seg avbrudd. Det verste er at i veldig mange miljøer ser ikke de voksne det fordi leken er noe som blir tatt for gitt. Det er trist fordi leken er et veldig godt spesialpedagogisk og allmennpedagogisk fundament. Er vi gode på lek er vi gode på alt, sier han.
Kamp-rablerne
Melaas opererer med begrepet «lekerabling». Lekerabling er lekeinitiativ der barna kan gjøre mye rart fordi de har lyst til å leke, for eksempel å virre rundt i rommet.
– En del av guttene som blir et stort problem både for seg selv og for andre, driver med noe som heter kamp-rabling, forteller han, og presiserer samtidig at også jenter kan være kamp-rablere.
– Barn kan invitere til lek på mange rare måter og kamp-rablingen, den er spesiell. Det som er viktig når barn skal leke er at de inviterer til noe som er spennende. Men så er det bare det at en del gutter har sett så mange superheltfigurer, så det eneste de kan er korte sekvenser av; «dreping», «skyting». Men det blir ikke noe lek av det, forklarer Melaas, og illustrerer ulike former for kamp-rabling med et voldsomt kroppsspråk og høy stemme.
– En del gutter får ikke leke, de kommer bare til konflikten og blir der, og ofte får de beskjed om å sette seg ned og perle eller fargelegge. Det er en dårlig erstatning. Det triste er at disse guttene når de kamp-rabler, bare signaliserer at de har lyst til å ha en spennende lek, sier han.
Melaas påpeker at det er de voksnes ansvar å se at det er en kamp-rabling og at barna har lyst til å leke, slik at de kan få støtte til å leke. Det handler om å tolke kamp-rabling som et ønske om å ha en spennende lek og om kontakt med andre, istedenfor som et atferdsproblem.
– Barnehagene er veldig ulike. Det er noen som ser disse barna veldig godt og noen som ikke skjønner at de er der, men de finnes i alle barnehager, sier han.
– Det viktigste for mennesker er å få kontakt. Her er det gutter som slåss gjennom hele dagen bare for å få kontakt og noen er så uheldige at de ikke får hjelp til den lekende kontakten, med alt det kan få av konsekvenser senere i utdanningsløpet.
Tilfører spennende elementer til leken
Kamp-rablerne hindrer ikke bare seg selv i å leke, men også de rundt seg, påpeker Melaas.
– En god del av disse guttene hindres ikke bare i å leke selv når de kamp-rabler, de forstyrrer også jentene som allerede fordyper seg. Det er et stort problem. Guttene får mer negativ tilbakemelding enn jentene og jentene blir ikke sett like mye av de voksne. Dette er altså antilikestillingsfremmende pedagogikk, det er like ille for alle, sier han, og viser til at vi ofte har en tendens til å si at gutter «bare er sånn» og at de må få lov til å virre littt frem og tilbake og være litt voldsomme.
– På den måten lager vi fortellinger som hindrer jenter og gutter i å delta på en mer likeverdig måte, sier Melaas.
I barnehagene Melaas har jobbet med de siste fem årene, har det blitt gjort flere grep i forhold til kamp-rablingen. De har blant annet forsøkt å begrense bruken av moralbeskjeder som «vi ønsker ikke voldelig lek hos oss» og «pinner og kjepper kommer fort ut av kontroll».
– Det har vært et mål å begrense disse beskjedene, like mye som å begrense at de skal sette seg ned ved perlebrettet, forteller han.
– Det har også vært et mål at barnehagene skal ha fokus på lekens dramaturgi. Det betyr at de skal støtte kamp-rablingen ved å tilføre spennende elementer, fortsetter Melaas.
Dette kan for eksempel være å tilføre leken en felles, fiktiv «fiende» som barna må rømme fra.
– Enhver rollelek er en historiefortelling og da må det være en dramatikk, sier Melaas.
Fienden kan også være en måte å få barna til å samarbeide istedenfor å krangle. Barna kan få ulike oppgaver de skal gjøre, for eksempel å bygge en hytte de kan gjemme seg i. Når barna er i gang med oppdragene kan den voksne trekke seg ut av leken i en liten stund.
– Når man tror at de har anledning til å få til noe alene skal de få mulighet til det, de må få selvstendighetstrening, sier Melaas.
Når det er fare for at leken bikker over til konflikt bør den voksne gå inn i leken igjen. Hvis barna har begynt å bli lei hverandre kan man tilføre ny dramaturgi.
Melaas understreker også at det er viktig å avbryte leken mens den enda er god, for så å kunne fortsette leken senere.
– Noen barn har så mange negative erfaringer at de må få kjenne på hvordan det er å glede seg til neste gang. Det er en del som ikke har kjent på det å glede seg til det som kommer senere, sier han.
Lekerutiner
– Målsettingen er at barna skal utvikle lekerutiner. De skal altså få en overgang fra kamp-rabling til en lekerutine, sier Melaas.
– Jo mer du lærer som ettåring, desto mer lærer du senere. Derfor er det viktig at kamp-rablerne kommer inn og blir støttet til lekerutiner. For barn som blir støttet til lekerutiner får de beste læringsmiljøene, uttaler han.
Melaas påpeker at lek er viktig for barns utvikling på mange områder, deriblant språk og hukommelse. Lek gir også barna viktig relasjonstrening.
– Det viser seg at gutter som er i lekerutiner utvikler mindre aggresjon. Det er ikke så rart siden de bruker mer energi på å holde leken i gang. Derfor ser vi tydelig i mitt materiale at de har utviklet vennskap og har færre konflikter, sier han.
– De barnehagene som er gode til å støtte barn til å leke er også gode til å støtte barn til å lære, sier Melaas til en sal full av begeistrede pedagoger.
