Er ditt pedagogiske ståsted forenlig med barns egne forutsetninger? Eller er det mulig å forestille seg at barns drømmer, meninger og virkelighetsoppfatninger kan si noe nytt om tingenes tilstand? Kan barns tolkninger være opphav til en forandring som gjør verden til et bedre sted å være? spør artikkelforfatter Anders Ek.Istock
– Det er viktigere å være tydelig enn nydelig
– Når du skal jobbe med traumatiserte barn, må du først avofre barna, sier barnehagelærer og klinisk pedagog, Anne Kirsti Ruud.
Anne Kirsti Ruud er førskolelærer og klinisk pedagog og har lang erfaring i å snakke med barn i vanskelige livssituasjoner. Under barnehagekonferansen «Livsmestring og helse i barnehagen» i regi av Barnehageforum og Tromsø kommune, delte hun kunnskap om hvordan barnehageansatte kan møte traumatiserte barn med mening, verdighet og anerkjennelse.
Det viktigste å huske på er at alt barn vil, er å være vanlig. Dette gjelder uansett hva de har opplevd, enten det er overgrep, ulykker eller skilsmisse.
Hun sier at barn ofte blir oversett og føler seg ensomme i vanskelige livssituasjoner. Derfor forteller de ikke alltid hvordan de har det. Utfordringen for de voksne rundt barnet, er å svelge vår egen bekymring og vise barnet at vi tåler det de forteller.
– Ikke krenk barnets verdighet
– Et barn med en deprimert mor, kan tenke at mamma ligger på sofaen fordi jeg er umulig. Da er det din jobb som voksen å gi samtalen mening, i stedet for å benekte det du hører, sier Ruud, som til daglig er ansatt ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør.
Hun bekymrer seg for at voksne krenker barns verdighet når de snakker med barna om vanskelige ting. Blant annet ved å tvinge barna gjennom konflikten på nytt.
– Når du skal jobbe med barn og overgrep, må du avofre barna. De er ikke opplevelsen, men Lise på fem år som liker å danse. Ikke knytt barna opp mot opplevelsen mer enn du må. Og når det gjelder barn som er involvert i konflikter, hvorfor må de da absolutt snakke om det etterpå? Det er å krenke barns verdighet, sier barnehagelæreren.
– De må ikke si unnskyld
Hun fraråder å snakke med barnet om det som skjedde mens barnet er utenfor sitt balansevindu. Da må den voksne heller bidra til at vinduet utvides, hjelpe barnet til å regulere seg slik at det tåler mer. Og ikke tving barna til å si unnskyld!
– Å kreve å snakke om det som har skjedd og si unnskyld til den andre parten, kan være å krenke barna. Hvorfor tror du det sitter så langt inne? Og når barnet først sier unnskyld, er det nesten ikke hørbart eller så roper de «unnskyld, pynnskyld!».
Man bør heller ikke tvinge barnet til å innrømme at de har det vanskelig, for de vil bare være vanlig.
– I barnehagen kan man heller si at du har sett at barnet strever med noe. Men de må bestemme selv om de vil si om det er vanskelig eller ikke, råder Ruud.
Annonse
– Anerkjenn barns tanker
Voksne opererer ofte på autopilot og vår første respons er å beskytte barna. Om et barn sier at det er hans feil at pappa flyttet ut, snakker vi det gjerne bort. Det må vi slutte med.
– Om vi skal hjelpe barn til å tenke på en annen måte, må vi først anerkjenne det de tenker. Si for eksempel «Du tenker at det er din skyld? Fortell meg om det». Anerkjenn barnets uttrykksmåte og vis at du orker skyldfølelsen deres. Så kan dere snakke om det.
Den erfarne pedagogen vil gjerne formidle betydningen av relasjonen mellom deg og barnet. Hvor viktig det er å gi barnet en flik av ditt eget liv.
– Vær nøytral
– Vis til eksempler i ditt liv og oppvurder din egen rolle, selv om den er liten. Vi må tenke at vi som jobber med barn skal komme dem i møte på en god måte. Det gjelder også foreldrene. Kanskje informerer de ikke barnet godt nok om det som har skjedd, som skilsmisse og flytting. Da kan vi på en forsiktig måte formidle dette til foreldrene uten å buse ut med det, forklarer Ruud.
Og vær for all del nøytral når barnet forteller noe det har vært utsatt for.
– Rolig og konkret. Det er det barnet trenger fra deg. «Nå forteller du meg at pappa slo mamma så mamma blødde i nesen. Hvor var du da?». Hold følelsene dine utenfor selv om hjertet ditt blør. Vær verdinøytral, også ved overgrep. Hold deg unna ord som ekkelt og vemmelig. Gjenta og utforsk. Og gjenta det barnet sa dagen etterpå. Barnet observerer deg og ser fort om dette er for tungt for deg. Ved å være nøytral og rolig viser du barnet at du orker, at du er en voksen barnet kan dele disse tingene med, sier Ruud til de 200 barnehagefolkene i salen.
Et uløselig dilemma
Så hvorfor forteller ikke barn? Det kan hende de blir truet, at ubehaget ved å tenke på det er for stort, at de beskytter foreldrene eller at de helst vil være vanlig.
– Det er en overforenkling at det bare er å spørre mer. Barn sitter i et uløselig dilemma når det er overgrep og vold. Dilemmaet heter «Jeg har det forferdelig og noen må se det og si det. Men det kan ikke være meg».
For barn forrykkes verdensbildet når de vi elsker mest gjør oss vondt. Det er for vanskelig å forstå. Derfor snur de det og sier at det er deres feil eller at det ikke er så farlig.
Bekreft og støtt
Ruud forklarer at det faktisk er viktigere at vi ser og snakker enn at barnet forteller.
– Si at du ofte har sett at barnet er lei seg på fredager når pappa henter. Så kan barnet svare eller ikke. Men du har vist at du har sett og at det er til å snakke om! Også må vi som jobber med barn tåle usikkerhet uten å handle. Det er ikke alltid vi skal avdekke. Noen ganger vet vi at barn lever i en vanskelig situasjon, det må vi ikke bortforklare eller snu til noe positivt. Bekreft og støtt før du forklarer, sier foredragsholderen og kommer med et lattermildt eksempel:
– Om jeg kjenner at jeg absolutt ikke vil på jobb en dag, motsier ikke mannen min meg og ber meg tenke på hvor fint det blir å treffe alle kollegene og hvor mye artig vi kan gjøre. Da vil jeg jo at han skal høre på meg. Det samme med barn. De skal få lov til å være både sinte, redde og lei seg. Det er ikke lett å være ett år og savne mammaen din i barnehagen. De skal ikke sørge hele dagen, men vi må støtte og si at ja, det var dumt. Du ville ikke at mamma skulle dra. Da hjelper vi barnet med å tåle egne følelser.
Alt dette handler om synliggjøring av barnet. At den ansatte viser at akkurat dette barnet blir sett.
Og når barn skjønner at det tross alt går bra, ja, da leker de. Lek er et godt tegn!
– De som opprettholder evne til lek og kreativitet, blir mer robuste! Ved å gi barn muligheten til lek, opprettholder de evnen til å klare seg gjennom vanskelige situasjoner. Derfor må dere i barnehagen tilrettelegge slik at barna kan vise dere hvordan de har det via lek, sier barnehagelæreren og tar en pause.
Lurt å ta et steg tilbake
Hun har en liten liste som hun mener det er viktig å forholde seg til. Viktig fordi det å ha noen å snakke med i barnehagen, kan skape den nødvendige avstanden til det som har skjedd.
– Støtt barnet og håp at det kan få et ok liv selv med en vanskelig start. For mange er dette uvant terreng, og det kan være lurt å ta et steg tilbake før du reagerer. Og om du glemmer alt du har lært, så husk dette; om du bare gjentar det barnet sa, blir det aldri feil.
Og til slutt; det er viktigere å være tydelig enn nydelig i samtaler med barn
