– Det er fysisk, psykisk og emosjonelt tappende å gå hjem fra jobb og vite at «jeg strakk ikke til i dag heller»

Barnehagen er fylt til randen av ildsjeler. Mennesker som går på jobb hver dag og gir det lille ekstra, strekker seg litt lenger. Folk som helst har mer tålmodighet enn gjennomsnittet og stiller opp - uten at det viser seg på neste lønnsslipp (og ikke forventer de det heller).

Det går mye raushet med for å få barnehage-Norge til å gå rundt, det kan du være sikker på.

Stadig flere krav

Jeg synes kravene til oss i barnehagen i det siste har tårnet seg opp. Stadig flere krav, uten at vi får andre rammevilkår av den grunn. Politikerne virker ikke interessert i å høre på oss heller kan det virke som. Vi vinner ikke frem verken når det gjelder plantid, lønn eller bemanning.

Det er fysisk, psykisk og emosjonelt tappende å gå hjem fra jobb og vite at “jeg strakk ikke til i dag heller.”

Jeg lurer på om foreldre vet hva dagens bemanning egentlig betyr i praksis? Det er kun en liten del av dagen at det er full bemanning på hver avdeling. Slik er det overalt. Foreldrene merker det kanskje ved levering og henting, for lydnivået kan i den perioden bli ganske høy når én ansatt skal ta imot flere barn som alle har det samme behovet for å bli holdt og trøstet.

Men med bare to armer kan ikke én person gjøre jobben godt nok. Enda så mye en ønsker det.

Jeg har ofte opplevd tidligvakter der 16 barn er levert før neste kollega kommer på jobb. I den samme perioden skal det serveres frokost, både grøt og brødmat. Kanskje noen trenger en ny bleie eller hjelp med å gå på do, mens enkelte barn trenger trøst og andre bare å bli sett og hørt eller veiledet i konflikter. Siden jeg ikke kan klone meg selv, starter jeg på morgenen som brannslukker. Når barn starter dagen sånn, har det en tendens til å forplante seg gjennom resten av dagen også.

Vi som må starte endringen

 Jeg har jobbet i barnehage i mange år, og vært innom flere barnehager gjennom praksisplass, vikarstilling, som fast ansatt, avdelingsleder og mor. Mine erfaringer fra samtlige plasser jeg har vært innom, er at vi sliter med de samme problemstillingene.

Vi har ikke nok øyne, ører, armer og fang.

Jeg opplever det nærmest slik at i konkurransen om å kapre nok barn, må barnehagene utvide åpningstider, servere middag før de fleste har spist lunsj og drive med andre forefallende arbeidsoppgaver som spiser opp bemanningen som fra før er regelrett tynn.

Jeg klarer ikke legge fra meg at grunnlaget vi legger i barnehagen er med på å avgjøre om barna våre er godt nok rustet til å stå i stormen når den omsider treffer. Jeg tenker på hvordan unge i dag sliter med depresjoner, angst og utbrenthet, allerede før videregående er unnagjort. Jeg tenker på relasjonsbygging, mellom voksen - barn og barn - barn, på mobbing - som allerede er synlig i tidlig barnehagealder. Jeg tenker på tidlig innsats hos barn med spesielle behov. Jeg tenker på sykdomsfravær hos personalet.

Jeg tenker at vi trenger en endring.

Det er VI ANSATTE som må starte den endringen. Det er VI som er der hver dag. Det er VI som har erfaringen. Det er VI som har tatt utdannelsen og dermed forpliktet oss til å tale barnas sak.

Nok er nok

Det ser ut til at tiden er kommet. Tiden er kommet for å si i fra - nok er nok! Vi står ovenfor en kamp. Vi må kjempe for like tilskudd og rammevilkår i alle landets kommuner! Vi må kjempe for en bemanning som står i stil med rammeplanens krav og intensjoner. En grunnbemanning må gjelde hele dagen, og ikke bare 3-4 timer midt på dagen der det også skal avvikles pauser. Vi kjemper mot effektivisering av det som er mest uklokt å effektivisere i samfunnet.

En kan ikke effektivisere vekk barndommen!

 Jeg protesterer på at verdens viktigste jobb skal være fylt med tomt og dumt snakk fra folk som har lite eller ingen erfaring fra vårt felt. Jeg protesterer på at politikere og samfunnet minimaliserer viktigheten av disse første årene i barnas liv. Trine Skei Grande har for eksempel uttalt at “alt starter på skolen”. Jeg protesterer på effektivisering i barnehagen.

 Jeg protesterer, og jeg vil ikke lenger sitte stille i båten.